Bokanmeldelse i Norsk sosiologisk tidsskrift

Gisle Andersens bok Parlamentets natur: Utviklingen av norsk miljø- og petroleumspolitikk (1945–2013) er anmeldt av Vegard Pedersen i siste nummer av Norsk sosiologisk tidsskrift.

Debatter om klimaendringer blir stadig mer tilspissede, og i disse dager ser man også et tydelig engasjement fra barn og ungdom i form av skolestreiker. Såkalte klimaskeptikere blir stadig mer marginaliserte, og klimasaken ser ut til å bli tatt på alvor også i petroleumssektoren. Man skulle derfor kanskje anta at det norske olje- og gasseventyret var i ferd med å bevege seg mot slutten. Per dags dato er imidlertid videre utbygging (via konsekvensutredninger) et åpent spørsmål både blant politiske partier på Stortinget og i regjeringen. For bedre å forstå vår egen tid og den manglende evnen til å handle, kan det derfor være nødvendig med et dypdykk tilbake i tid for å sette seg inn i hvordan samfunnsinstitusjoner møter og forsøker å løse miljøproblemer. Gisle Andersens Parlamentets natur: Utviklingen av norsk miljø- og petroleumspolitikk (1945–2013) er en omfattende historiesosiologisk gjennomgang av norsk petroleumspolitikk, det politiske feltet som har preget norsk økonomi i etterkrigstiden mer enn noe annet felt. Forfatteren beskriver tydelig hvordan en sentral samfunnsinstitusjon – Stortinget – møter, forstår og forsøker å løse miljøproblemer.

Nytt essay om miljøsosiologi

Gisle Andersen har nylig publisert essayet “Vår paradoksale naturforståelse” i Sosiologen hvor han tar for seg behovet for teoretisk og empirisk nybrottsarbeid innen miljøsosiologien.

Sosiologi som disiplin ble i stor grad grunnlagt på at det materielle naturmiljøet ikke skulle være gjenstand for sosiologisk analyse. Disiplinen er slik bygget på en dualisme, en klar adskillelse av det naturlige og det sosiale. Denne dualismen har satt et sterkt preg på miljøsosiologien. Til tross for flere forsøk på omgå, unngå, eller rett ut overse dualismen – har de fleste miljøsosiologiske programmer i liten grad evnet å overskride den.

Dette er slik jeg ser det uheldig, det har ført til rekke mindre produktive interne stridigheter og begrenset sosiologers evne til å tilnærme seg problemstillinger om miljø. Det har særlig gjort det vanskelig å analysere relasjonen mellom naturmiljø og samfunn. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til størrelser som global middeltemperatur eller biologisk mangfold? Hvordan kan slike størrelse trekkes inn i analyser av samfunnsforhold? Skal de behandles som fakta om naturmiljøet eller bør vi anvende et mer kritisk eller konstruktivistisk perspektiv?

Jeg vil hevde at slike størrelse verken kan eller bør oversees når vi søker å forstå samfunnet, de bør absolutt være med i vår samfunnsanalyser. En rekke nyere teoridannelser gir oss mulighet til å gjøre nettopp det. Dette er verken et enkelt prosjekt, eller et ferdig forskningsprogram – og det har sine feil og mangler. Men det tilbyr likevel miljøsosiologien viktige redskaper og perspektiver som gjør det mulig å forstå viktige dimensjoner ved dagens situasjon.

Problemstillingene som er indikert er relativt omfattende. I denne teksten tillater jeg meg en litt røff og polemisk tone. Jeg skal først gi en grovkornet skisse av hvordan faghistorien har bidratt til å skape en slik dualisme og hvorfor dette er et problem i mange sentrale teoriretninger. I teksten brukes den globale middeltemperaturen som et gjennomgående eksempel. Deretter antydes noen alternative perspektiver og jeg illustrerer hvordan og hvorfor de foreslåtte tilnærmingsmåtene gir redskaper til å forstå miljøproblemene vi står ovenfor i dag og samfunnets håndtering av dem. Avslutningsvis antydes noen overordnede paradokser på miljøfeltet for å ytterligere understreke behovet for teoretisk og empirisk nybrottsarbeid på feltet.